Esjan, Island. 27 august 2007.

Jeg lovde meg i vinter, da jeg begynte å trene at i sommer skulle jeg bestige dette fjell. Esjan, som vi har rett utenfor Reykjavik. På sitt høyeste er den 851 meter over havet. Dit jeg skulle er den på 770meter.

Jeg vil gjerne fortelle litt forhistorie, slik dere skjønner hvor vanskelig dette blir for meg.
Jeg har alltid vært lat, hele mitt liv og da kom kiloene sigende sakte men sikkert på meg.
Det var i fjor da jeg steg på vekten og den viste 115kg at jeg sa nok er nok og forandret min livstil. Idag er jeg 20kg lettere har igjen 20 kg dok. Men livstilen er forandret og ingen risk at jeg vil snu. Ned skal jeg.

Men først skal jeg opp…

… Opp på Esjan.
Jeg har sett på den i hele sommer og tenkt "i sommer skal jeg opp dit" Jeg trente legg muskler og alle slags muskler så godt jeg kunne.
"For en gang i sommer skulle jeg."
I helga jobbet jeg to 16 timers vakter og tenkte jeg skulle hvile mandagen.
Men aanana våknet ganske tidlig og var på godt humør. Så ut av vinduet. Det var jo sol ute.
Jeg sjekket vær varslingen på nettet. Joda, 12 grader og bare 4 meter per sekund i vind. lover godt dette.

Så jeg fant frem kamera måtte lade batteriet litt og dro så av gårde.

Parkeringplassen. Dette ser jo ikke så ille ut vel?

Her ser dere veien jeg skal gå på kartet. hmm spennende.

Best å lese all information før man starter..

Dette går jo glimrende.. god sti og vakkert er det her..

Se allerede ganske høyd oppe jo… jeg har selvtilten på topp!

Bru over en liten bekk så er det jammen meg ikke litt bratt etter den…men dette skal vel gå bra?

wow… se der har jeg kommet langt jo.. må ta bilde for å bevise at det var meg som faktiskt gikk.

Prøver å være litt kunstner mens  jeg hviler meg litt…

Om dere ikke har fått dere med dere, så skal jeg altså opp dit!!  DIT!! "huff.. at det går an? hva tenker jeg med egentlig?"

Her har vi en ekte islandsk fjellbekk…

dags å fylle på vannflasken… dette var faktiskt beste vann jeg har smakt må jeg si!

"det ser jo litt bratt ut dette… eh?"

Her på stigen i en av mine "fotograferings pauser" kommer det en eldre mann gående ned. Jeg hilser som jeg har gjort til alle andre jeg har møtt. Han hilser tilbake og stopper opp. Jeg forteller at det er min første gang. Han gratulerer meg med seieren og tar meg i  hånde. Sier også at det er en gjestebok opp der jeg må huske å skrive i.
"Ja det skal jeg ihvertfall huske", tenker jeg.

Oppe ved 3 siste posten. "stenen" her var det flere som dukket opp og satte seg ned å hvile..
Men så gikk den ned igjen.
Pingler, tenkte jeg.. har en gått så lang skal en jo helt opp..!!
(Men jeg skjønte hvorfor når jeg var kommet opp da)

Mer brattere er det blitt…

Best å legge seg litt for å hvile før jeg starter på siste og vanskeligste delen…

Well, full av energi*host* setter jeg i gang med siste delen.

pass så du ikke detter…

Det står på orieterings skylten at man må følge stigen opppover. "Ja" tenker jeg og fortsetter langs stigen. Jeg går og går.. til det blir brattere og brattere og brattere og til slutt er det blitt så bratt at jeg faktiskt kryper på alle fyre opp.

Jeg ser mot fjellveggen, ser at det er en mann som sitter der oppe. En rar type. Han har lyst langt hår. En sånn skikkelig fjellmann ville jeg si. Ser ut som han faktiskt bor der oppe. Har sikkert en hule et sted i nærheten.
jeg roper til ham og spør om jeg følger stigen.
 "NEI" svarer han tilbake helt rolig.
"Ja det må jeg si forklarer en del."
"Men hvor er stigen hen da?" Spør jeg ham.
"Den er der borte" og peker langt til venstre igjen. Han sa jeg måtte ned igjen litt for å komme mot stigen igjen.
Jeg ser ned og dette var plutselig ikke morsomt lenger. Eneste måten å gå ned var å la meg skli ned på skoene. Fuck my 1900 kr jogge sko.. her skal vi bare overleve.
Men jeg får det til. Han guider meg mot stigen og jeg takker så meget for hjelpen.
Nå som jeg ser ham på close hold ser jeg at han også mangler en del fremtenner.
Jeg flirer med meg selv. Ville ta bilde av ham men turte ikke spørre.
Han var sikkert en 80år gammel fjellboer. Og som de munkene i Himalaya fjellene aldres dem sakte.. hehe
 Men han reddet meg, når jeg mistet stigen så jeg glad jeg traff på ham.

Finner stigen igjen og går oppover. Så kommer jeg til fjellveggen og her kan jeg stoppe å ta bilde… riktig så vakkert.  

Her i fjellveggen er det plutselig enkelt å gå….eh.. i 4 meter i hvertfall.

På denne delen treffer jeg en voksen dame. Hun og jeg slår oss i lag den siste biten. Låner meg ene av gåstavene sine. Hun går foran, best det for hun kan veien. hehe… vi vil ikke gå feil en gang til.

Så er det til og med to trappe trinn  her.. på en vanskelig del.

"Damen jeg traff er hun på toppen tro?" er det bare denne lille delen igjen? kan ikke tro det…
Her ser dere at det er festet kede til å holde i og heise seg opp..
(savnet plutselig en heis… hmm)

Og her er aanana på toppen gitt!!  wow.. jeg er imponert over meg selv.
Her var batteriet i kamera slutt.

Men jeg har da mobilen igjen så her tar vi beviset at jeg har bestiget et fjell og befinner meg nå i en høyde på 770meter over havet. Bakgrunnen ser dere Mossfellsbær som er komune liggende tett intill Reykjavik

Jeg brukte 2 timer og 45 min å gå opp.

Her ser dere utsikt over Reykjavik

Så takk for å bli med på turen…

Men tror dere at det er over enda? Onei, jeg må  jo ned igjen.. Jeg har halvparten av æventyret igjen.

Det var kondisjonen det gikk på opp. Jeg greide det med mange fotograferings pauser.*host*

Men veien ned var vanskelig. Det var jo bratt og jeg allerde første 15 min på vei ned begynte kneene å skjelve. Jeg har veldig ømme kne, eller hva man skal kalle dem. Ikke sterk, ikke normal sterk i dem. Hadde trent lår og legg muskler, men ikke så mye kne. så jeg kjente at jeg slet.
Jeg ba til øvre makt om styrke til å komme meg ned. Samtidig som jeg lurte på hva helekopterhenting ville koste.

Men med noen form av vilje gikk dette også. Tok pause igjen ved fjellbekken og fant meg noe bær å spise på.
Så fant jeg ut at å løpe er lettere en å gå da det ikke var alt for bratt, da hvilte jeg litt kneen.

Jeg brukte 2 timer ned. Og bokstavelig kastet meg inni bilen.
ringte å bestilte en juicy pizza jeg skulle hente på veien hjem. Nå trengte jeg karbohydrater og det raskt. hehe.

Etter en stor pizza og vaaaaarmt bad sloknet jeg.

og i dag. o´boy o´boy…..  Jeg kan nesten ikke gå, jeg har så mye treningsverk i kneene og lårmusklene.
Det var bare en prøvelse å gå ned trappene hjemme da jeg skulle på jobb.
Og på jobben.. ja, jeg må bare si at jeg er glad vi  har heis her.

Men jeg er glad jeg  har gjort det. Dette er en personlig sier for meg. Og tenk om jeg ikke har lovd meg selv å dra igjen neste sommer.
Da skal jeg være ende mere fitt og slå tiden min.

takk for at dere ville bli med:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende